Eiriks Urkeblogg

Som trofast leser har du jo lest om Galliganis fascinerende strategi med salg hele året, og den store nyheten om at sluttsalget endelig var kommet. Etter 94 år med vannskadesalg og andre salg.

Breaking news: Denne uka har de avsluttet sluttsalget! Men er butikken stengt av den grunn? Neida. Nå er det sesongsalg!

Løp og kjøp…

Jeg nevnte min nye mobil, sant? Den kan gjøre enda mer! Dvs, jeg har funnet nye måter å kombinere dens fortreffeligheter på. Stikkordet er geotagging. Nå har jeg installert programmet ShoZu på mobilen, som gjør det utrolig enkelt å sende bilder eller video hvorsomhelst, så snart de er tatt. Jeg sender dem nå til en ny bloggprofil på flickr (jeg har fortsatt min vanlige profil). Umiddelbart etter at bildet er tatt, kan jeg sende det til Flickr med et enkelt bekreftende klikk. Om ønskelig kan jeg fylle ut en beskrivelse først.

Men så, til det aller kuleste: Bildet blir automagisk geotagget! ShoZu sjekker med mobilens GPS hvor jeg befinner meg, og tagger inn koordinatene i bildet før det blir sendt. Etterpå kan jeg finne igjen bildet på et eget kart! Fantastisk.

Dette er genialt til feriebloggbruk, der en fortløpende kan se kartplasserte bilder fra der man har vært. Etterpå kan man studere den ferdig illustrerte reiseruta.

Bare synd at ferien er over for denne gang, så jeg må nøye meg med å sende geotaggede bilder fra kontoret…

Etter en langhelg på Storåsfestival kan jeg superfornøyd konstatere at den nye mobilen min er godt egnet til både bilder og video. Søndag var det klart for den siste store utfordringen: Å la GPS´en finne veien hjem til Oslo!

Det gikk ikke helt etter planen.

“Sving… til venstre”, sa GPS-damen, midt på motorveien og uten en sidevei i sikte. Vi stoppet opp og prøvde fra begynnelsen av. “Kjør rett fram…. en stund” sa hun, og det gjorde vi. Men plutselig forlot vi veien og kjørte på jernbaneskinnene! Det trodde i hvert fall telefonen min, som ba meg høflig om å kjøre tilbake på veien igjen. Og etter en stund var faktisk både vi og damestemmen tilbake på veien. “Kjør rett fram… en stund”.

Men hei! Nå tok vi plutselig en piruett, midt på motorveien! Stakkars GPS-damen, hun må ha blitt ganske forvirret over det overraskende trekket vi tilsynelatende tok. For midt i “piruetten” hevdet skjermen at det var rundt 48 000 kilometer igjen til Oslo! Altså rundt kloden for å ankomme den andre veien. Vi var på dette tidspunktet i tvil om vurderingsevnen til denne ellers fine dingsen. Den lot imidlertid som ingenting etterpå, og snart var vi på rett vei igjen.

Men GPS´en hadde flere overraskelser på lager. Nå skulle vi plutselig ta avkjørselen vekk fra motorveien, lenge før Oslo! Bare for å ta innkjørselen tilbake igjen, i samme kryss. Nå var den bare utidig, konkluderte vi med.

Til slutt kom vi faktisk til Oslo. Med tidligere erfaringer friskt i minnet, ignorerte vi stemmen som sa at vi skulle ta av og kjøre gjennom en stengt vei. Til ville protester og det vi opplevde som en stadig strengere stemme: “Kjør til høyre!!”. Resignert konstaterte den til slutt at også vår vei kunne duge. Og endelig: “Snu til høyre, og du er framme ved din destinasjon” - med et rutete målflagg på skjermen. Hurra!

Nevnte jeg at det kostet meg 7 Euro å få tilsendt disse instruksjonene? Som underholdning var det i hvert fall billigere enn en kinobillett.

Jepp, det har kommet en ny dings i hus. Den heter N95, og er min andre 3G-telefon. Skepsisen har vært stor lenge, ettersom den ikke er vakrest i butikkhylla - og dessuten ganske lubben. Men etter en tids tanketilvenning er den her! Flere av funksjonene er knyttet til mine fotoprosjekter, og det vil vise seg etter hvert hvor nyttig det blir. F.eks håper jeg på raskere sendehastighet i det nye 3,5G-nettet, den kan sende bilder fra kameraene mine og den kan selv ta akseptable bilder på 5mp. GPS´en gir muligheter for geotagging, og generelt er det kult å ha en stor skjerm å surfe på. MP3 og radio er det også. Så jeg er såre fornøyd etter den første uka! Den sluker batterier dog, så jeg har kjøpt ekstrabatteri, to ekstra ladere og en nødlader. Så da burde jeg være klar for Storåsfestivalen også

Det morsomme med Oslo-butikken Galligani er at de alltid har salg. De siste årene har det gått mest i vannskadesalg og oppussingssalg. Den mest populære plakaten sier noe slikt som “Hjelp oss å tømme før håndverkerne kommer”. Men disse håndverkerne har liksom aldri kommet, og det har vært fristende å bare bestille noen for dem. For å få det unnagjort, etter alle disse årene med vannskadesalg. Butikken ble etablert i 1913, og det var nok etter en regnbyge den sommeren at vannskaden oppsto. Siden har det antakelig vært vannskadesalg. Skal det noen gang ende?

Jepp, de sier så. For nå lyser “Sluttsalg”-plakaten mot oss i Nedre Slottsgate. Kan det virkelig være sant? Følg med…

Etter et par måneders bruk er det vel på tide å moderere min totale entusiasme for Canon EOS-1D Mark III. For i likhet med det svært mange andre rapporterer, har autofokusen vist seg mindre stabil enn hos sin forgjenger. Ettersom jeg ikke har klart å sette fingeren konkret på når feilene oppstår, vil jeg være forsiktig med å gå for hardt ut med at det er en produksjonsfeil. Men noe er det. Feilene oppstår bare under visse forhold, og til utenomsportslig bruk fungerer kameraet stort sett utmerket. Eneste var at jeg måtte levere fra meg et defekt batteri som kortsluttet laderne mine - heldigvis hadde jeg bestilt nye batterier som kom samme dag.

Jeg har også testet kameraene i ekstremt regnvær og gjørme under Hove- og Quartfestivalen, og kan rapportere at de tålte det helt fint. Litt dugg på linsene, men det kan jeg knapt klandre kamerahusene for. Er fortsatt svært imponert over den generelle bildekvaliteten, og jeg bruker nå alle iso-verdier opp til 1600 uten å tenke to ganger. Det er et viktig framskritt.

Jeg har vært den glade eier av verdens raskeste speilreflekskamera i noen uker nå. Eller to av dem, faktisk. Og gjett om de leverer! Alt er litt bedre enn før, og til sammen blir det noen råtasser å jobbe med. Jeg setter spesielt pris på ytelsen ved høy ISO, som lar meg ta støyfrie motebilder på 1000 ISO, og hastigheten som lar meg fange nye øyeblikk. Og etter flere timers innsats er batterikapasiteten fortsatt på 90%! Nå kan jeg i hvert fall ikke skylde på kamerahuset. Gleder meg stort til å gyve løs på sommerens utfordringer - følg med på Flickr …

Dette gjennombruddet i prosjekt Orden På Livet kom like brått som uventet, i en av hovedstadens klesbutikker.

Hver dag sitt sokkepar, altså. Du lurer sikkert på hvorfor det bare er fem sokker på bildet? Fordi onsdag er til vask, og i dag er det jo torsdag!

Hva gjør man med et kamera som nesten ikke er i bruk lenger? Man finner nye oppgaver til det. Så min gamle Canon EOS-1D vil fra og med i dag være en radiostyrt 1D. Det betyr ikke at det flyr rundt for seg selv og fotograferer, selv om det også hadde vært gøy, men snarere at jeg kan utløse kameraet fra steder jeg ikke kan stå selv. Bak et fotballmål, f.eks. Mine forventninger til resultatet er foreløpig moderate.

Jepp, jeg lot meg forføre. Av den enkle elegansen, gode kvaliteten og diskrete størrelsen. I dag kjøpte jeg en Leica! Ikke en diger M8 eller noe sånt, men en liten og fin D-Lux 3. Vi skal nok finne på mye fint sammen.